Hen & hund - hundekafé og flokkeuling

Noen tanker etter hen&hund, hundetreff langs sjøfronten #2 - 7. mars 2020
Tromsø Sjøfront Laboratorium

Hunden: Lojal og imøtekommende. Nysgjerrig og våken. Tilstede her og nu - og klar - for livet, for andre og for kontakt (stort sett). Glede og hengivenhet (kanskje det aller viktigste for meg). Men gir også dårlig samvittighet for alle de turene jeg ikke får gått, stellet jeg ikke får gjort, de gangene jeg må sette ho bort siden vi ferierer. En uro over at ho får den stimulansen ho treng, at ho en dag blir ordentlig gal av å ikke bli 'brukt' nok, trent hodet og kroppen nok. Altså speiler det å ha barn, jobb, kjæreste, gamle foreldre, venn etc. Men hunden er så lett og enkel og få glad: en go'bit, kjærlige klapp, en tur. En ungdom er vanskeligere å lokke frem og ut. 
Sjøfronten trenger voktere. Sjøfronten trenger hunden, trenger å bli lukta, sett og tatt inn av andre enn oss mennesker. Hunden trengs i byrommet for å signalisere mangfold. Hunden er vakker og seg selv nok - som sjøfronten. Den gir oss kunstopplevelser som ikke er kunstige. Det er få andre situasjoner hvor det er lettere å komme i snakk med folk enn gjennom hunden. Barn, foreldre, venner; det er vanskeligere. Gjennom hunden sin snakker man om seg selv, forteller man gjennom et filter - ufiltrert. Kan vi speile - uhemmet.  

En stor dag med hele 11(!!!) hunder og ditto folk langs Sjøfronten idag. OG ikke nok med det - etter å ha ult for å samle flokk og likesinnede langs sjøfronten, endte vi opp på kafé! Tusen takk til Kaffebønna og staben på filial Strandtorget som åpna dørene sine sånn at mangfoldet hunde- og menneske-dyr kunne være sammen - som den naturligste ting - en lørdags ettermiddag.

Kommentarer