Sitter i zoom-møte med kunstnere og arkitekter fra Tromsø, selv er jeg i Oslo. Temaet er sjøfronten i byen der langt nord. Eller mer bestemt et nytt hotellbygg på den siste åpne tomta byen har med tilgang til sjøen. Prosessen har pågått lenge, en sentrumsplan er på gang, reguleringsplanen ventes om et par måneder. Vi som sitter her på zoom-møte er deltagere i et kunstprosjekt, Waterfront Tromsø. Prosjektet er ganske åpent, målet er å sikre at flere perspektiv kommer fram. Man har tro på at kunstnere kan trekke fram og synliggjøre noe andre ikke ser. Jeg er med og lammet i forhold til hva jeg kan bidra med. Det skal bygges et høyt hotellbygg i sjøkanten, rett foran et nytt arktisk museum. Tromsø har allerede en rekke hoteller langs sundet. I fjor kom en million turister, målet i en langtidsplan er å doble antall turister. Byen skal gå fra dagens 10 hoteller til 20 hoteller. Dette er ønsket politikk, turisme er næring. Selv universitetet som skal drive det nye museet ønsker seg et høyt hotell på tomta foran.
Sitter i zoom-møte og går gjennom det som har skjedd. Arkitektene i gruppa har skrevet flere kronikker. Jeg spør hva slags reaksjoner de har fått, hva stemningen i byen er, men får egentlig ikke svar. Vi som sitter her er enige, å bygge ned sjøfronten med enda et høyt hotell, er bare trist. Mine kolleger som bor i byen har gjennomført flere aksjoner. De har samlet hunder og hatt hundevandring på plassen. En installasjon bestående av tromsø-palmer, ugresset som inntar byen om sommeren, er utviklet. Målet er å skape samtale, engasjere folk, få de til å se og reagere på det som skjer.
Plassen er forøvrig en åpen stor grusplass med biler og gjerder. Omkranset av tilfeldig bebyggelse. En fylling, et tomrom, et ødeland, ved sjøen midt i byen. Utrolig egentlig. Den ser helt jævlig ut, og det har den gjort lenge. Den er omkranset på den ene siden av et nedlagt bryggeri og lagerhaller fra 70-tallet. På den andre siden et påkostet offentlig, men visuelt dødt bygg fra 90-tallet. Selve plassen er dekket med grus, tilfeldig plasserte biler og gjerder. Man har tømt tonn på tonn med stein her. Enorme mengder. Mer enn 100 meter er fylt ut fra opprinnelig strandlinje. Det hele avsluttet med steiner dumpet ut i sundet.
Arkitektene snakker vakkert om den «litorale sonen», sonen der bølgene slår inn og møter land. Der det er et uvanlig rikt plante- og dyreliv, der virvelløse skapninger, fugler og mennesker følger sjøens bevegelser. Den myke sonen mellom fast land og hav, sonen som er fleksibel nok til å tåle alt fra storm til kulde til smelting til varme dager til ny storm igjen. Denne litorale sonen med organisk liv ligger her begravet. Hele sjøfronten som følger byens sentrum er lik. Måten man har bygd ut på er å dumpe stein i fjæra og med det utslette byens historie og alle former for annet liv. Det finnes knapt en sjøbod igjen på den flere kilometer lange stripen av fyllinger. Det finstemte samspillet mellom folk og sjø som preget livet langs kysten, er lagt under grus. Resultatet er fyllinger med nye boliger, gjerne så høye at de bak, som tidligere bodde langs strandlinjen ikke lenger ser sjøen. Dette er villet politikk.
Det paradoksale er ødelandet. Områder som bare ligger der i årtier, sånn som denne fyllingen her, mellom bryggeriet Mack og Statens hus. Det spesielle med akkurat denne plassen er at den ligger midt i byen. Den er i seg selv en død del av sentrum. Oppi bakken ligger et gammelt bygg, vakkert med park rundt, det er kunstforeningen. Helt nederst på fyllingen ligger det noe som kan ligne dominobrikker som har falt ut i sjøen. Det er turistsentret Polaria. Ved siden av står det en gammel båt på land i et glasshus som alltid er avstengt. Det har vært gjort forsøk her, noen har ønsket at det skulle bli fint. De har bare ikke fått til, eller blitt enige ser det ut til. Det er lang vei å gå. Det beste er vel egentlig å svinge raskt inn, sette fra seg bilen og skynde seg vekk herfra. Dette er ikke et sted å være hvis man ikke må. Dette er et sted å kjøre forbi.
Bilen er egentlig nøkkelen her. Øya har fra naturens side klare avgrensninger med sjø på alle sider. For ikke lenge siden var Storgata svart av folk, med et sentrum full av folk som var ute og gikk. Det lå tett i tett med butikker og kafeer. Det myldret intimt i Tromsøs kompakte sentrum. Også når været var jævlig. Da sto man den av og lo sammen i kafeene. Sånn er det ikke lenger. Nå er byen tom, handelen er lagt ned. For åtte år siden, åpnet et bilbasert storsenter på den andre siden av øya. Befolkningen forlot Storgata og begynte heller å kjøre til Jekta. Sentrum er nå, under korona, på det tommeste. Når du kommer til den før livlige byen møter du knapt noen. Det er ingen kjentfolk eller andre folk her. Det er ingen nye kule kafeer som har åpna, kulturlivet er avstengt og butikkene lagt ned. Du går der for deg selv. Det er snø overalt og for det om du er glad i å gå, så lengter du raskt etter en bil. En bil for å kjøre til storsentret. En bil for å oppsøke den nye svømmehallen, hvis den er åpen. Svømmehallen som selvfølgelig ikke ligger i gangavstand. En bil å kjøre på besøk til de vakre husene til arkitekt- og kunstnervennene. Hus godt tilrettelagt for bil, langt unna en bussholdeplass. Hva gjør jeg her til fots? I folketomme gater med metervis av slaps i slutten av mai? Alene? Hvor er alle de kule, morsomme, rappkjefta og herlige folka? Det er jo unntak nå, eller er det egentlig det? Vi snakker så mye om normalen og dette, den tomme byen, har blitt den nye normalen.
Sitter på zoom-møte og hører at det er masseturismen Tromsø ønsker å legge til rette for nå, midt under korona. De lot utelivet og alle folka som myldret i sentrum falle for storsentre og biler. Befolkningen vendte ryggen til byen og lukket seg inne i sine egne påkostede hjem. De ville det kanskje ikke, men det ble sånn. Nå skal neste skritt tas. Næring skal sikres ved å satse på mer turisme. Ord som arbeidsplasser og kapasitet brukes. Masseturismens pris diskuteres forhåpentligvis rundt det siste kafebordet. Det vi alle kan enes om, er at ting skjer raskt. Det som har blitt den nye normalen, storsentre og masseturisme, er mindre enn ti år gammelt. Det som nettopp har forandret byen regnes nå som naturlov, noe som må være sånn.
Og her sitter jeg, etter zoom-møte med engasjerte folk, og depper, har egentlig ikke anlegg for det, men akkurat nå med tanke på utviklingen i Tromsø, så gjør jeg det.
Takk for den vakre, og deprimerende, teksten, Jon. Dette får meg til å tenke. Wasteland-steder gjør meg ikke deprimert. Det er på en måte uferdige steder, og derfor finnes det også muligheter der.
SvarSlettHvis vi skal holde oss til det depressive blir jeg mer deprimert av den glatte og ferdige byen. Der det ikke er spor av graffiti eller levd liv. Men det finnes jo selvfølgelig noe imellom en tom parkeringsplass og det super glatte og gentrifiserte.
Ellers deler jeg dine depresjoner over Jekta, masseturisme, hoteller, utfylling, bilen, kapasitet, m.m.
Gikk en tur på tomta i dag. Og tenkte på at byen trenger baksider, det var vel egentlig den første varme (alt er relativt) vårdagen. Det vil være en overdrivelse å si at det var et yrende folkeliv her, men det var mange som gikk og syklet forbi langs havet, og noen satt og drakk øl på kanten av steinfyllinga. Denne delen av byen, særlig sørjeteen «verdens lengste bardisk» har vært tilholdssted og gjemmested for folk, særlig når det er sol.
Det står en buss parkert her, strandet, virker helt forlatt, og tviler på at den er mulig å kjøre. Den mangler ei dør, så jeg gikk inn og så. Det sto skrevet med sprittusj på veggen «wanna buy this» og en mailadresse. På en av dørene til det som før var Mack bryggeri står det «DREAMACADEMY».