Byer og bygg og folk og tida som går / Cities, Buildings and Kids – and Time Passing av/by Kristin Bjørn

Les den fantastiske teksten av Kristin Bjørn, skrevet for Kristin Tårnes like fantastiske soloutstilling Drømmeutredninger og rivefjell på Tromsø Kunstforening - nære og gode naboer til Tromsø Sjøfront.

Fredagsbrev XVII: Byer og bygg og folk og tida som går / Cities, Buildings and Kids – and Time Passing av/by Kristin Bjørn

(For english version, please scroll down)

Byer og folk og tida som går

av Kristin Bjørn

Det sto i avisa om en gammel gubbe som bodde aleine på ei øy. Han og kona hadde bodd der sammen. Etter at hun døde for seks år siden var det bare han igjen. Det vil si - halve året var øya full av terner; hylende, skrikende terner. Titusenvis av dem. Gubben sa at han ikke hørte bråket deres lenger, han sa at det som bråkte var stillheten når de dro. Det ble så stille at det gjorde fysisk vondt. To av ternene hadde gubben passet på siden de var små. De het Kasper og Jesper, og de spiste av hånda hans og Jesper nikket med hodet når han ble sunget for. Gubben sa at han håpet han slapp å oppleve den vårdagen Kasper og Jesper ikke kom tilbake etter vinteren. 

- 

Byer vokser. Det er et globalt faktum. Vi flytter fra bygda og til byen. Vi flytter fra noe og noen som er tett på naturen, til noe annet. Vi flytter fra primærnæringer til tertiærnæringer, vi flytter oss ledd for ledd vekk fra naturen og blir bymennesker. En annen sort mennesker. Som om byer ikke har natur. Eller er natur. Som de ikke er både natur og unatur, hva nå enn forskjellen måtte være. Byer vokser, over stokk og stein, over bekker og myrstykker, dekker flo og fjære med fyllmasse og andre saker. 

Byer vokser rolig og ettertenksomt eller rasende fort som svulster på sukker og speed. Byutvikling handler om at autoritetene tar styring over veksten, som danskekongen Christian 4 (1577 – 1648) gjorde i Kristiansand, Kongsberg og Oslo, eller Christiania, som han fant det naturlig å kalle byen. Det blir gjerne presentable byer og god orden når konger får drive byutvikling, når de får skjære vekk rotete kanter og løfte fram lange linjer. Christian 4 for eksempel var opptatt av det firkantige og kvadratiske. Kvartalene han grunnla står fremdeles som eksempler på kvalitet og god smak. - Kvalitet som varer. Hvem vil vel ikke etterlate seg det? Noen og enhver kan vel drømme om å sette navnet sitt på en huskelapp av granitt. En mur av granitt, et bygg av granitt, en by av granitt og marmor. 

- 

I Nord-Norge fikk byene leve sitt eget liv og de ble heller ikke så presentable. Der det var gode havner i nærheten av fiskefeltene ble det kanskje kirkesteder og etterhvert var det ikke nok soveplasser i kirkestuene så man tok naust og uthus og gammer i bruk og uten å vite det hadde man begynt på en by. Tromsø var et slikt sted og i 1794 fikk byen status som kjøpstad. Med handel fulgte en voldsom vekst, kjøp og salg og bearbeiding av fisk og vilt trakk til seg folk i tusentall, og de fikk barn, mange barn, særlig fattigfolk fikk store kull, de vokste opp og drev aldri med byutvikling. De bare utvidet den byen som var. 

Da hundreårsjubileeet for bystatusen skulle feires i 1894 var byen stor nok og rik nok til å bygge et museum, Tromsø Museum i Muségata 2, bygningen som i dag huser Tromsø Kunstforening der utstillingen som denne teksten er skrevet til åpner 27 juni 2020. Tromsø Museum ble anlagt med en park med rette linjer, portal og springvann og et optimistisk forsøk på en hekk. Vi er Nordens Paris, sa Tromsøs borgerskap, vi er langt fra fjære og gammer og fisk og trangboddhet, vi er samlere av skjønnhet og vitenskap, vi er ikke som resten av landsdelen, vi har de smarteste hodene, det peneste språket, de høyeste murhusene med de største vinduene. Vi bygger presentable bygg for framtida. Vi henter makt fra mektige krefter over oss. Derfor plasseres museet høyt oppe i parkbakken og kunnskapen settes på pidestall innenfor høye vinduer, og Nord-Norges fineste bankbygning males ropende rød og festsalen er forgylt og banksjefens kontor har en forhøyning der banksjefens skrivebord står sånn at han alltid kan se ned på dem som trenger kreditt. 

Imens vokste byen under dem over stokk og stein, bokstavelig talt. Stokkene som kom drivende inn fra storhavet etter å ha ramlet av en tømmertransport fra Arkhangelsk ble til bærebjelker; sylla. Fjæresteinene murtes inn i grunnmurene. Byen ble ikke fundamentert i brosteinlagte gater og kvadraturer, den grodde av seg selv oppover bakkene og utover langs fjæra. Folk kom uinvitert, tråkket stier mellom husene, det var nok av folk, stiene ble til veier, til smug, der det var våtest la de planker for å holde seg tørr på beina, men det hjalp lite, spesielt ikke i vårløsninga. Da var det bare de fineste fruene som ikke hadde størknet gjørme på hælene. De hadde piker til å pusse sko og støvler daglig, og kunne derfor trippe på oversida av Storgata som på en fransk trottoir. Uten pikene sine hadde de også hatt gjørmete hæler. Pikene på sin side sneik seg ut natterstid for å svinge på stakken, trampe de gjørmete hælene i gulvet og kjenne blodet bruse: Nattelivet ga noen timers frihet der på baksida av bylivet. Nattelivet og spriten. 

- 

Ungeflokkene vokste og vokste. De kastet stein i fjæra, de tjente noen kroner på å ro fulle sjømenn ut til båtene eller over til fastlandet, de fisket og bar middagsmaten hjem til mødrene sine, de levde og herjet og følte og så mye mer enn de forstod. Og de vokste, vokste, vokste. 

- 

En liten bit av den gamle fjæra lå på tomta etter det nedlagte skipsverftet. Der er den ene av de tre filmene i Kristin Tårnes sin utstilling tatt opp mens skipsverftet ble revet og byggingen av den nye bydelen Vervet startet. Ei fjære for de maktesløse, et sted for noe helt annet enn hyllest av vitenskap eller penger eller Gud. Et sted for badmintonspill og solbading og unger som klatrer. Et sted for kunst, kanskje. Eller fisking av dagens middag. 

Den fjæra finnes ikke lenger. Den ligger under lag av fyllmasse og betong. Badmintonspillet og solbadingen og fisken og kunsten har funnet seg andre steder. 

Museumsbygningen og rødbanken varer lenger enn innholdet de er bygd for. Som kulisser fra en gammel tid står de der og holder på fasadene sine. Byfjæra er motsatsen, den forsvinner, overbygges, graves ned, mens innholdet som fylte den ikke har noen problemer med å finne nye steder å være. Mennesker finner alltid nye steder for leken, for undringen og nærværet og småpraten og dansen og matauken og en liten kveldsdram når det trengs. 

- 

I min tid, sier vi, og mener den tida vi var på høyden, da vi fikk være med å bestemme, det er særlig eldre menn som sier det. I min tid, sier de, og mener ikke tida da ungene var små eller da kroppen var varm og de sneik seg ned i fjæra med kjæresten. De mener tida da de bygde hus og veier. 

I min tid vokste jeg som skriver dette opp i et boligfelt under bygging. Jeg forbandt «by» med lukta av asfalt og sagflis fordi det var alltid husbygging og asfaltlegging i nabolaget. Jeg var voksen da det slo meg at hus og veier bare bygges en gang og så blir de stående, potensielt i hundrevis av år. Etter all den aktiviteten, som jeg på en måte gikk ut fra kom til å vare bestandig siden det var det eneste jeg kjente til, ble det veldig stille i det nabolaget. Det er blitt et nabolag som verken lukter eller høres, ingen hæler tramper takten, ingen åpner vinduene for å slippe ut osen av steikt sei. 

- 

Diskusjoner om byutvikling og institusjonsbygging handler ofte om selve byggingen, ikke om folkene og aktiviteten som det bygges for. Muligens fordi den sterkeste drivkraften ofte er drømmen om å bli husket. Drømmen om å ha skapt noe minneverdig. De store, sterke, rette firkantige Grand Palaisene er bygd på drøm og sukkerspinn. Søte drømmer tåler ikke alltid tida så godt. Det blir hull i gulvet og fukt i kjellerne før man vet orda av det. 

- 

Når de store murbyggene blir ubrukelige til det de var bygd for, skjer det noe. Når byggene tømmes og vannet siver inn og veggene blir til hud og vinduene til øyne og noen ser dette litt hjelpeløse blikket utover en park som ikke er park lenger men en hullete plen med løvetann, skjer det noe. Noen ser dette hjelpeløse blikket til en keiser som ikke mangler klær, men innhold, noe å fylle magen med, noe som får hjertet til å slå og blodet til å bruse. Og så flytter noen inn, med alt sitt pikkpakk og mikkmakk og sine drømmer om frihet, om minneverdige øyeblikk og liv og leven, de inntar huset sakte, som en snegl som har funnet skallet sitt, eller noe sånt, jeg som skriver dette leter etter et språkbilde som har med natur å gjøre, et ord som minner om symbioser og semipermeable vegger som slipper vann inn men holder tankene på plass. Huset og det som er inne i huset, vokser sammen. Hadde huset vært ei fjære ville det ikke vokst sammen med folkene på samme måten, for fjæra klarer seg uten folk, men hus gjør det ikke. 

- 

Gubben på øya ble spurt om han ikke var redd for å dø aleine der ute på øya. Nei, sa han. Jeg har fått de minnene jeg vil ha. Jeg trenger ikke flere. Så lenge Kasper og Jesper kommer har jeg det helt fint.

Cities, Buildings and Kids – and Time Passing 

by Kristin Bjørn 

translated by Arlyne Moi 

In the newspaper there was a story about an old man who lived alone on an island. He and his wife had lived there together. After she died six years ago, he was on his own. That is to say – half the year the island teemed with terns. Noisy shrieking terns. Thousands of them. The man said he didn’t hear their noise anymore; the roaring sound of silence was much harder to bear. It got so quiet that he felt physical pain. He had taken care of two of the terns since their infancy. They were named Kasper and Jesper and they ate from his hand. Jesper nodded his head when sung to. The man said he hoped he wouldn’t see the day when Kasper and Jesper didn’t return in the spring. 

- 

Cities grow. It’s a global fact. We move from the countryside to cities. We move away from something and somebody still close to nature, to something else. We move from primary industries to tertiary industries; we move step by step away from nature and become city folk. A different kind of people. As if cities don’t have nature. Or that they aren’t nature. Cities grow by leaps and bounds, across streams and swampy ground, pushing the shoreline outwards with landfill and who knows what. 

Urban development is about authorities steering growth. I think of Christian IV (1577–1648), who founded Kristiansand, Kongsberg and Christiania (now Oslo), which he thought were appropriate names for cities. Presentable cities and good order are the results when kings take charge of urban planning, when they are allowed to cut away untidy edges and emphasise long straight lines. Christian IV was interested in rectangularity. The square city blocks that he laid out still stand as examples of good quality and taste. 

- 

Enduring quality. Who wouldn’t want to have this as a legacy? Anyone and everyone can dream about putting their name on a granite plaque. A granite wall, a granite building, a city of granite and marble. 

- 

Given that Northern Norway’s cities were allowed to live their own life, they became not-too-presentable. If a good place for a harbour was found close to good fishing, maybe a church was built on that site. Eventually the huts that were built around the church would have been unable to accommodate all who wanted to sleep in them, so people started building huts on promontories, and before anyone knew it, a city had begun to grow. This is how Tromsø emerged. In 1794 it gained ‘market town’ status. With trade came immense growth. Buying and selling and the processing of fish and wildlife attracted people by the thousands. They gave birth to children, many children. Poor families in particular had many children; they grew up and never concerned themselves with city planning. They simply expanded the city that was already there. 

When the centennial celebration for Tromsø’s status as a market town was to be held in 1894, the city was large enough and rich enough to build a museum, Tromsø Museum at Muségata 2, the building that today houses Tromsø Kunstforening. It is here that the exhibition for which this text is written will open on 27 June 2020. 

Tromsø Museum was designed to be located in a park laid out on straight lines, with a gate, a spring welling up, and an optimistic attempt at a hedge. We are ‘the Paris of the North’, said Tromsø’s bourgeois, we are far from the shoreline, earth-walled hovels, fish and over-crowded living; we are collectors of beauty and science, unlike people in the rest of the region. We have the smartest brains, speak the best Norwegian and have the tallest brick buildings with the largest windows. We build prestigious buildings for posterity. We draw our power from powerful forces above. The museum is therefore built high on a park-covered hill, and knowledge is put on a pedestal inside this tall-windowed building. Northern Norway’s finest bank building is painted signal red, its banquet hall is decorated with gold leaf, and the director’s office has a platform on which his desk sits, so he can always look down on those who need credit. 

Meanwhile the city grew like fireweed, with builders using whatever materials were at hand. Drifting logs that had fallen from timber transports on their way from Arkhangelsk became the structural beams and boards of buildings. Stones along the shoreline were used as foundations. The city wasn’t laid out with cobblestone streets on a square grid, but grew like a plant, up the hillsides and along the shoreline. People arrived uninvited, trod paths between the houses, there were plenty of people, the paths became streets, alleys. In places where the ground was soggy, they laid down planks to keep their feet dry, but it didn’t help much, especially during the spring thaw. Only the most elegant ladies avoided having muddy heels. They had maids to polish their shoes and boots daily, so they could flounce along the upper side of Main Street, as if it were a French trottoir. Without their maids, they too would have had muddy heels. The maids, for their part, snuck out at night to ‘swing the skirt’, tramp their muddy heels on floorboards and feel the blood coursing through their veins: nightlife gave some hours of freedom on the back side of city life. Nightlife and alcohol. 

- 

The flocks of children grew and grew. They skipped stones on the water, earned a few kroner by rowing drunken sailors out to their ships or to the mainland, they fished and carried the catch home to their mothers for dinner, they lived and caroused and felt so much more than they understood. And they grew, grew, grew. 

- 

A small part of the old stony shoreline – Byfjæra – remained at the shut-down dockyard. It is from here that one of the three films in Kristin Tårnes’s exhibition was made, as the dockyard was being razed and the building of the new city section, called Vervet, began. Byfjæra for the powerless, a place for something entirely different than celebrating science or money or God. A place for badminton and sunbathing and children’s climbing. A place for art, maybe. Or fishing for dinner. 

That little shoreline doesn’t exist anymore. It lies under layers of ground fill and concrete. Badminton, sunbathing, fishing and art have moved on to other places. 

The museum building and the red bank building last longer than their ability to hold the content for which they were built. As stage sets from times past, they remain there and maintain their facades. Not so with Byfjæra; it was built over, buried, while the content that filled it had no problem finding new places to be. People always find new places for recreation, wonderment, socialising, small talk, dancing, eating and a nightcap, when needed. 

- 

‘Back in my day’, old men tend to say, meaning back when they were at the top of their game, when they participated in decision making. ‘In my day’ doesn’t mean the time when their children were young or when they were hot-blooded and snuck down to the shore with their sweetheart. It means the time when they built buildings and streets. 

In my day, I grew up in a neighbourhood under construction. I associated the concept of a city with the smell of asphalt and sawdust, because constructing and asphalting were always going on there. I was an adult when it struck me that buildings and streets are only built once; then they remain, potentially for centuries. After all that building activity, which I assumed would last forever because it was the only reality I knew, the neighbourhood became very quiet. It has become a neighbourhood that can neither be smelt nor heard. No heels tramp a beat, no one opens a window to release the aroma of frying fish. 

- 

Discussions about urban development and the building of institutions often focus on the actual building process, not on the people or the activity for which a structure is built. Perhaps because the strongest driving force is often the dream of being remembered. The dream of creating something memorable. The large, robust, right-angled Grand Palaises are built on dreams and schemes. But dreams don’t always endure the test of time. Holes appear in the floor and there’s moisture in the basement before you know it. 

- 

Something happens when the large brick buildings become unusable for their original purpose. Something happens when they’re emptied of furniture and water begins seeping in and the walls become skin and the windows become eyes and someone sees the building’s slightly helpless gaze out onto the park that is no longer a park but a dumpy lawn with dandelions. Something happens when someone sees the helpless gaze of an emperor who doesn’t lack for clothing, but content, something to fill his stomach, something to get his heart beating and his blood pumping. So someone moves in, with all their bits and bobs, junk, dreams of freedom, memorable moments, life and vitality; they slowly take possession of the building, like a snail finding its shell, or something like that. As I write this, I search for a metaphor relating to nature, a word calling to mind symbioses and semipermeable walls that allow water to seep through yet hold the thoughts in place. The building and those inside grow together as one. If the building had been a shoreline or beach, it wouldn’t have merged with the people in the same way, because such places can get along without people. Buildings can’t. 

- 

The old man on the island was asked if he was afraid of dying alone there. ‘No’, he said. ‘I have all the memories I want to have. I don’t need any more. As long as Kasper and Jesper come, I’m just fine.’

Denne teksten var skrevet for utstillingen Kristin Tårnes - Drømmeutredninger og rivefjell, 27.06–27.09.2020, hos Tromsø Kunstforening.

-

This text was commissioned for the Kristin Tårnes’ solo exhibition titled Drømmeutredninger og rivefjell, June 27 to September 27, 2020, at Tromsø Kunstforening.

Kristin Bjørn er en forfatter, dramaturg og regissør. 

-

Kristin Bjørn is a dramaturge, writer and director.

Fredagsbrev er en serie med tekster publisert av Tromsø Kunstforening.

-

Fredagsbrev (Friday letters) is a series of texts published by Tromsø Kunstforening.