VELKOMMEN til sjøfronten

Etter oppfordring fra flere, deler vi ÅPNINGSAPPELLEN som Amund Sjølie Sveen holdt på Tromsø Sjøfrontlab ÅPEN DAG 12. sept:

«VELKOMMEN til sjøfronten, velkommen til den sørlige enden av sjøfronten, i sentrum av Tromsø, midnattsolens land, stedet vi brukte å kalle Nordens Paris, som nå kan ende opp som Nordens Gran Canaria.

Som noen skrev på Facebook nylig: - Tromsø minner meg mer og mer om Benidorm…

Her på sjøfronten skal vi bygge telt, vi skal bygget tromsøpalmer, vi skal bygget kollektiv framtid, vi skal høre på Mari Boine, vi skal få hundelufting, joikflytting, snakkeboble og en hel del annet snadder - og hele tiden kan dere nyte stedet og utsikten. Og dere kan besøke Merknadsverkstedet for å levere merknader til den nye sentrumsplanen for Tromsø, som altså ligger ute på høring nå, og som legger en god del premisser for hvordan denne byen kommer til å se ut i framtida.

Vi - scenekollektivet Statex, 70˚N arkitektur og diverse gjester - har invitert dere til sjøfronten for å minne både oss og dere om at tilgangen til sjøen, og åpne rom der folk kan gjøre som de vil, ikke er noen selvfølge - heller ikke i Tromsø sentrum.

Så:

Vi må snakke om byutvikling

Vi må snakke om kunst

og vi må snakke litt om Christian Ringnes.

For noen uker siden var Ringnes i Svolvær i Lofoten - sammen med kulturministeren og den lokale ordføreren. Kulturministeren var tilstede for å avduket Ringnes´ generøse gave til Svolvær; en gigantisk skinnende sølvskål, en åtte meter høy skulptur - til den nette sum av 22 millioner. Det er en fin skulptur, men hvorfor bruker Ringnes 22 millioner på en gave til Svolvær by? Fordi han digger kunst og Lofoten? Kanskje.

Men mest fordi han akkurat nå prøver å få lov til å bygge hotell på kaia i Svolvær.

Kunst, byutvikling og store pengesummer henger sammen. Akkurat sånn som her vi står nå. Gresset der borte ved hvalfangstbåten er eid av Statsbygg - altså Staten, altså vi alle sammen. Fryselageret, bak her, er eid av Tromsø kommune - altså dere alle sammen. Og havet eier ingen. Så det er bare grusen her, og asfalten opp mot Strandveien, som er eid av Mack-bryggeriet og Christian Ringnes. Og likevel kan man få inntrykk av at det er Ringnes & Mack som nå skal bestemme hvordan dette området blir seende ut, og hvilke muligheter folk vil ha til å bruke det, i generasjoner framover.

Petter Stordalen mener jo at uten flere hotell kommer Tromsø til å rotne på rot, men det er gode grunner til å være skeptiske til misjonerende hotellgründere:

Jeg er en av dem som bor på hotell i Tromsø, og det kan jeg fortelle dere, det er en fest. Legg på noen få hundrerlapper, og du får den beste tomta og den fineste utsikten. Men hvorfor Tromsø velger å gi bort den beste tomta og den fineste utsikten er en gåte. Er det underdanighet? Leilending-mentalitet? Gammel vane og internalisert kolonioffer-tankegang? Tro meg, det funker helt greitt å bo på hotell uten utsikt i Grønnegata også.

På asfaltplassen der borte, mellom havet og Strandveien, er planen at nye Tromsø museum skal reise seg - hvis Ringnes & Mack bestemmer seg for å selge tomta, noe de nok bare gjør hvis de får lov til å bygge hotell.

Det å bygge Nord-Norges viktigste museum i strandkanten i Tromsø, på Finngamsletta, der de samiske gammene lå for 200 år siden, virker som en god idé. Og det å legge et enormt hotell mellom museet og havet virker som en helt latterlig idé. Det er vanskelig å forstå at det skal være en god byttehandel.

Hvor mye penger som er i omløp rundt den plassen vi står på, er det ingen av oss som vet. Kontrakter er hemmelige og millioner flyr veggimellom. Er grusen her verdt 50 millioner? 100 millioner? 200 millioner? Det kommer selvfølgelig an på hva man kan bruke den til; jackpot er å få bygge hotellet sitt, så høyt som mulig.

Men før vi kommer så langt som til å stikke spaden i jorda for å bygge, må vi ha «medvirkning». Grunnen til at vi står her i dag, er Plan- og bygningsloven. Den sier at innbyggerne på et sted skal ha medvirkning i byutviklings- og planprosesser.

Og her står vi på et hotspot for store planprosesser og utbygging; her har vi investorer som drømmer om fete kjøpesentere, glossy bilder i turistbrosjyrer og en hotellbar med dyre drinker og utsikt over fjorden.

Og når en utbygger har den typen drømmer, da skal kommunen invitere til dialog og medvirkning, få befolkningen i tale. Det sier Plan- og bygningsloven. Men det å lage dialogmøter kan være så dørgende kjedelig, dessuten kommer det kanskje ikke så veldig mange, kanskje fordi ingen tror at det spiller noen stor rolle hva man sier på dialogmøter. Så da tenker vel kommunen: Hvordan skal vi løse dette? Kan vi outsource «medvirkning»? Hvem kan fikse «medvirkning» uten at det blir for mye bråk og uten at det koster for mange penger?

Og så får noen den helt geniale ideen: Kan vi invitere en gjeng kunstnere? Det blir masse medvirkning for pengene! Og dette er ikke første gangen: For to år siden skulle bydelen Vervet bygges ut i Nordbyen. Den gangen hentet man også inn en gjeng kunstnere for å lage «medvirkning». Resultatet ble en knall festival og gode greier; nydelig vær, interessant kunst - folk var storfornøyde. En veldig fin katalog ble det også.

Men det resultatet vi ser i dag, er full utbygging og en vegg mot havet - masse dyre leiligheter og få kunstnerstyrte gallerier.

- Glimrende!, tenkte vel kommunen da; - det der funker som bare juling, her er det bare å kjøre på en runde til.

Så her kjører vi på igjen, bortsett fra at budsjettet er mye mindre og været mye dårligere enn forrige gang. Det dere ser rundt dere nå er en gjeng kunstnere og arkitekter som skal fikse «medvirkning». Her på grusen ligger det hundrevis av millioner i potten, og et par hundre tusen til sjøfront-laboratorium. Dette er sølvpengene vi har tatt i mot for å skape «medvirkning».

Kanskje vi skulle ha sagt: - Nei takk du Tromsø kommune, den medvirkninga di må du fikse sjøl.

Men det gjorde vi ikke.

I stedet lager vi morsomme videoer som folk liker på Facebook.

I stedet bygger vi med tromsøpalmer.

I stedet inviterer vi dere hit.

For det er altså dere som må gjøre jobben.

Som kunstnere kan vi ikke love annet enn å gjøre vårt beste for å manipulere skallene deres, få dere til å orke å reflektere én gang til, forhåpentligvis hjelpe dere til å se verden fra en ny vinkel, og i beste fall gi dere et spark i rævva så dere går ut og hever stemmen. Men jobben må dere gjøre selv.

Det er dere som må sende inn merknader til sentrumsplanen.

Det er dere som må svare når noen spør om det er greitt å fortsette å bygge Nordens Gran Canaria.

Det er dere som må stemme ved valg.

Og kanskje det er dere som må slutte å kjøre til Jekta hele tida.

Så er jo det store spørsmålet: Hvis ikke hotell på sjøfronten, hva da? Og det er jo da det begynner å bli virkelig artig, er det ikke?»